toba60

Mikhail Gorbatsjov: Tross alt, står det fremdeles i vår makt å hindre kjernefysisk konfrontasjon

av Mikhail Gorbatsjov

INF-avtalens skjebne har gjort politikere og vanlige mennesker på alle kontinenter bekymret. Jeg er også urolig, og ikke bare på grunn av at jeg undertegnet denne avtalen med USAs tidligere president Ronald Reagan i desember 1987. Disse begivenhetene er enda en manifestasjon av de farlige og destruktive trendene i global politikk som vi i dag står overfor.

Hovedideen som ledet oss på veien mot den originale avtalen ble uttrykt i en felles uttalelse med USA, brukt under vårt første møte i Geneve: ‘’En kjernefysisk krig kan ikke vinnes og må aldri bli utkjempet.’’

Denne INF-avtalen var første skritt, og den ble fulgt av andre — Strategic Arms Reduction Treaty (START I) og felles skritt mot en eliminasjon av en betydelig del av alle taktiske atomvåpen. De to statene reviderte sine militære doktriner for å redusere sin avhengighet av kjernefysiske våpen, ved å kutte sine arsenaler med mere enn 80% fra høydepunktet under den kalde krigen.

Prosessen som startet på denne tiden, hadde en betydning utover de kjernefysiske våpnene. Kjemivåpenkonvensjonen ble undertegnet i 1997, og landene i Øst- og Vest-Europa ble enige om en drastisk reduksjon i sine væpnede styrker og våpen. Dette var det ‘’fredsutbyttet’’ som alle tjente på — europeere fremfor noen — som et resultat av slutten på den kalde krigen.

Helt siden da, har INF-avtalen tjent som en sikkerhet for vårt land, ved å utelukke muligheten for at våpen som kunne brukes i et ‘’halshuggings-angrep’’, [dvs. et angrep for å eliminere motstanderens atomstyrker og lederskap] stasjoneres nær våre grenser.

Her må jeg ta med at russiske høytstående embedsmenn enkelte ganger urettferdig kritiserte avtalen, der de beklaget seg over ødeleggelsen av rakettene og hevdet at de fremdeles ville være nyttige for oss. Jeg følte alltid et behov for å svare på slike uttalelser.

I de senere årene, har imidlertid Russland inntatt en meget tydelig posisjon for å beholde INF-avtalen. Jeg håper denne innstillingen reflekterer en dypere forståelse av avtalens viktighet.

Allikevel henger det nå en stor fare over alt vi har oppnådd i løpet av årene etter slutten på den kalde krigen. USAs beslutning om å trekke seg fra INF-avtalen truer med å reversere den fremgangen som har blitt gjort.

Og dette er ikke det første av slike skritt. USA nektet å ratifisere den utvidede kjernefysiske Prøvestansavtalen, og landets ensidige avgjørelse i 2002 endte ABM-avtalen.

Av de tre grunnsøylene for global strategisk stabilitet — ABM-, INF- og START I-avtalene — er det bare én igjen, den nye START-avtalen – undertegnet av den tidligere russiske presidenten Dmitrij Medvedev og USAs tidligere president Barack Obama i 2010, og denne avtalens skjebne er nå uklar. Etter uttalelser fra representanter for USAs regjering å dømme, kan denne også vise seg å bli ‘’noe som tilhører fortiden.’’

Hva er det som har skjedd? Hvilken trussel er det som får USA til å demontere et system for å begrense kjernefysiske våpen og som har tjent verden gjennom flere tiår?

Ifølge teksten i INF-avtalen heter det, ‘’Begge parter har, i utøvelsen av sin nasjonale suverenitet, rett til å trekke seg fra avtalen om en part kommer fram til at ekstraordinære omstendigheter relatert til avtalens innhold setter i fare partens ytterste interesser. Parten skal i så fall gi beskjed om sin avgjørelse om å trekke seg fra avtalen til den annen part seks måneder før avtalen forlates. Denne beskjeden skal inneholde en uttalelse om årsaken til at denne parten betrakter disse ‘ekstraordinære omstendighetene’ som truende for dennes ytterste interesser.’’

Det vil si – at et land som tar skritt for å forlate denne avtalen – bør forklare overfor verdenssamfunnet hva det er som driver dette landet til å forlate avtalen.

Hvor er denne trusselen mot sikkerheten til USAs ‘’ytterste interesser’’ — et land hvis militærutgifter er minst tre ganger større enn alle dets potensielle rivaler? Har USA fortalt verdenssamfunnet, offentligheten eller FNs sikkerhetsråd om denne trusselen? Nei, USA har ikke det. I stedet har de rettet anklager mot Russland for påståtte brudd på INF-avtalen som selv erfarne spesialister har vanskeligheter med å forstå. Og de har presentert disse påstandene i form av et ultimatum.

USA rettferdiggjør sin posisjon ved å peke på det faktum at andre land — i særdeleshet Kina, Iran og Nord-Korea — er i besittelse av mellomdistanseraketter. Dette er imidlertid ikke et overbevisende argument. USA og Russlands arsenal utgjør fremdeles over 90% av verdens kjernefysiske våpen. I denne betydning, er de to landene fremdeles ‘’supermakter.’’

Det er mulig å antyde at Washingtons avgjørelse om å trekke seg fra avtalen har utgangspunkt i noe helt annet enn det USAs ledere har gitt uttrykk for; Washingtons ønske om å bli kvitt alle begrensninger på sine våpen og et ønske om å oppnå absolutt militær overlegenhet.

‘’Vi har mye mere penger enn noen andre,’’ uttalte president Trump nylig, ‘’vi skal bygge det opp [det kjernefysiske arsenalet] helt til de tar til fornuft.’’

USA ønsker tilsynelatende å gjenoppruste, for på den måten å diktere sin vilje til resten av verden. Hva annet kan det være?

Men, dette er et illusorisk mål, et forgjeves håp. Det er umulig for et land å oppnå hegemoni i den moderne verden. Denne destruktive retningen av utviklingen kommer til å føre til et ganske annet resultat: Destabiliseringen av den globale strategiske situasjonen, et nytt våpenkappløp, større kaos og uforutsigbarhet i den globale politikken. Samtlige lands sikkerhet, inkludert USAs, vil komme til å lide. Dette er naturen i den ukontrollerbare prosessen denne avgjørelsen vil sette i gang.

Trump uttalte at USA håpet å ende opp med ‘’en ny avtale som vil være mye bedre.’’

Hvilken sort avtale mener han — en som legger til rette for oppbygging av kjernefysiske våpen kanskje? Ingen burde la seg lure av et slikt løfte. Det samme gjelder uttalelsen fra USA utenriksminister Mike Pompeo, som sa at ‘’USA har ingen planer om umiddelbar utplassering av nye rakettvåpen.’’

Dette betyr bare at USA ikke har slike raketter ennå. Og disse uttalelsene greide helt klart ikke å overbevise europeerne, som forståelig nok var alarmerte. Alle husker rakettkrisen tidlig på 80-tallet, da hundrevis av sovjets SS-20 og USAs Pershing-raketter ble utplassert på dette kontinentet. Og alle forstår at en ny runde med et slikt rakett-kappløp vil kunne være ennå farligere.

Jeg ønsker de europeiske landenes anstrengelser for å beholde INF-avtalen velkommen. Den Europeiske Union har oppfordret USA om å ‘’vurdere konsekvensene av sin mulige tilbaketrekning fra avtalen for sin egen sikkerhet, for deres alliertes sikkerhet og verden for øvrig.’’

Tysklands utenriksminister Heiko Maas, som advarte om at ‘’å avslutte INF-avtalen ville få mange negative konsekvenser,’’ reiste til Moskva og Washington i forsøk på å finne en løsning på problemet. Det er uheldig at dette forsøket ikke gav noe resultat, men slike forsøk må fortsette — altfor mye står på spill.

De som ønsker å legge INF-avtalen død hevder at verden har gjennomgått store forandringer siden avtalen ble undertegnet, og at avtalen av den grunn ganske enkelt har gått ut på dato. Første halvdel av dette argumentet er i høyeste grad sant, men siste del er dypt misforstått. De påfølgende forandringene som har skjedd i verden fordrer at vi ikke forlater INF-avtalen — som la fundamentet for internasjonal sikkerhet etter den kalde krigens slutt — men at vi derimot tar skritt videre mot det ultimate målet: Eliminasjonen av kjernefysiske våpen.

Dette er hvor vi bør fokusere våre anstrengelser.

Jeg ønsker å rette en oppfordring til alle amerikanere, og spesielt de republikanske og demokratiske representantene i Kongressen. Det er beklagelig at den splittede politiske situasjonen i USA de seneste årene har ført til et sammenbrudd i hele den USA-russiske dialogen, inkludert det som angår kjernefysiske våpen. Det er på tide å legge uenigheter mellom partiene bak seg og begynne seriøse samtaler. Jeg er er sikker på at Russland er åpen for det.

Med disse forbindelsene i stillstans, trenger vi nye idéer for å få satt dem i gang igjen. Eksperter kan spille en avgjørende rolle i dette forsøket. I en artikkel som nylig ble publisert i Rossiiskaya Gazeta og the Washington Post, oppfordret USAs tidligere utenriksminister George Shultz og jeg om dannelsen av et ikke-statlig forum bestående av russiske og amerikanske eksperter for å diskutere de forandringene som har skjedd i forbindelse med sikkerhetsrelaterte forhold gjennom de foregående tiårene, og å utvikle forslag for våre respektive regjeringer.

Med disse forbindelsene i en stillstans, trenger vi nye idéer for å få satt dem i gang igjen. Det aller viktigste nå, er å få politikerne til å foreta en seriøs forandring i sin måte å tenke på. Militariserte tankesett har ført til militære kampanjer i Jugoslavia, Irak, Libya og andre land. Effektene av dette vil bli følt i lang tid fremover.

Politikk, ikke våpen – er nøkkelen til å løse sikkerhetsproblemer. Selv om de siste ukenes urovekkende begivenheter ikke tillater noe rom for tilfredshet, bør vi ikke få panikk enda. Vi må forstå situasjonen etterhvert som den utvikler seg, og, viktigst av alt, ta grep for å forhindre at verden sklir inn i et våpenkappløp, konfrontasjoner, og til sist fiendtligheter. På tross av alt annet, tror jeg på at det fremdeles står i vår makt.


Mikhail Gorbatsjov (født 1931) var generalsekretær i sentralkomitéen i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Oversatt fra engelsk av Eric Kamov.

kilde https://midtifleisen.wordpress.com

Comments: 0

Your email address will not be published. Required fields are marked with *

*

code