toba60

Når journalister stoler på diplomater, ‘spinnes’ nyhetene

Av Yves Engler (Canada)

Canadiske diplomater i utlandet forsøker å forme dekningen av sitt arbeid. Og jo skitnere ting de driver med, desto hardere strever de med å «spinne» det som noe positivt.

Under et nylig intervju beskrev grunnleggeren av Real News Network, Paul Jay, hvordan canadiske embetsmenn i Caracas forsøkte å forme hans synspunkter på landets politikk. Jay fortalte:

«Da jeg for første gang reiste til Venezuela i 2004, var jeg produsent for det store debattprogrammet på canadisk TV, Counterspin på [statskanalen] CBC Newsworld. … Jeg var kjent i Canada. Og så, da jeg var i Venezuela, sa jeg til meg selv at jeg skulle dra og hilse på den canadiske ambassaden. Jeg prøvde å finne ut hva som skjedde i Venezuela. Jeg trodde en funksjonær ville klappe meg på hodet og si ‘velkommen til Venezuela’.

Nei, istedet fikk jeg treffe den nest viktigste chargé d’affaires som hilste på meg og tok meg med inn i et møterom. Der satt syv medlemmer av opposisjonen, som da i to timer slo meg i hodet med hvor korrupt regimet var, hvor forferdelig det var og så videre…

Hvilken rett har en canadisk ambassade til å bringe en kanadisk journalist inn i et rom med folk fra opposisjonen, som egentlig er et forsøk på å involvere meg i en konspirasjon mot den venezuelanske regjeringen? De canadiske myndighetenes rolle i Venezuela var å fremme og styrke opposisjonen.»

Omkring samtidig som da canadiske tjenestemenn forsøkte å overbevise han om at Hugo Chavez-regjeringen var korrupt, opplevde Sue Montgomery, tidligere reporter for Montréal Gazette, en lignende opplevelse i den haitiske hovedstaden Port-au-Prince.

I «Fallskjerm-journalisme på Haiti» skriver Isabel Macdonald:

Montgomery husket at hun ble gitt desinformasjon mot president Jean-Bertrand Aristide da hun ringte den canadiske ambassaden straks etter at hun hadde blitt ranet av væpnede menn mens de kjørte gjennom Port-au-Prince noen dager før kuppet [orkestrert av USA/Frankrike/Canada]. Canadas ambassadør til Haiti, Kenneth Cook, sa til henne: ‘Vi har hørt at Aristide har gitt chimères [gjenger som angivelig støttet Aristide] ordre om å gjøre slike ting mot internasjonale journalister fordi han ikke får noen støtte’. Ifølge Montgomery, hadde Cook oppfordret henne til å fortelle de andre internasjonale journalistene som bodde på samme hotell:  ‘Jeg tror du skal la alle dine kolleger på Montana-hotellet vite at det ikke er trygt for dem.’

Hun ble gitt bare to dager på å forberede seg på oppdraget. Dermed var Montgomery et lett offer for offisiell manipulasjon. Selv om hun senere innså at ambassadørens påstand var latterlig, fortalte Montgomery andre journalister på hotell Montana (der de fleste internasjonale journalistene bor i Port-au-Prince) at Aristides tilhengere hadde til hensikt å angripe dem.

Den canadiske ambassaden i Port-au-Prince lyktes å påvirke kanadiske reporteres dekning av landet. I sin hovedoppgave med tittelen «Dekningen av kuppet: Canadiske nyhets-rapportering, journalister og kilder i krisen i Haiti i 2004», konkluderer Isabel Macdonald med at reporterne som ble sendt til Port-au-Prince i stor grad tok sine signaler fra det canadiske embedsverket. «Mine intervjuer viste at journalisters kontakter med personer som arbeider i den canadiske utenrikspolitiske establishmentet synes å ha spilt en spesielt viktig rolle i å hjelpe journalister til å identifisere passende ‘legitime’ kilder.»

CBC-reporter Neil Macdonald fortalte Isabel Macdonald at hans mest pålitelige kilder for bakgrunnsinformasjon i Haiti kom fra canadiske diplomatiske sirkler, spesielt den canadiske internasjonale bistandsetaten, hvor hans fettere jobbet. Macdonald sa også at han konsulterte den canadiske ambassadøren i Port-au-Prince for å avgjøre hvem som var den mest troverdige menneskerettighetsforkjemperen i Haiti. Ambassadør Cook viste ham til Pierre Espérance, en støttespiller for kuppet, som fingerte en «massakre» som ble brukt til å rettferdiggjøre fengsling av den konstitusjonelle statsministeren og innenriksministeren. (Da han ble bedt om fysiske bevis, sa Espérance faktisk at de 50 likene «kan ha blitt spist av villdyr«.)

Nesten alle canadiske korrespondenter utvikler bånd til diplomater på stedet. John Stackhouse, som lenge jobbet som utviklings-reporter for Globe and Mail, anerkjente «canadiske politiske offiserer» i Indonesia for deres «verdifulle innsikt» i landet under general Suhartos styre. I boka hans Out of Poverty, takker Stackhouse også den canadiske diplomatiske tjenesten i Accra, Abidjan og Bamako [for deres] … uvurderlig tjeneste for å arrangere intervjuer og turer. «I en periode på midten av 2000-tallet da hun skrev for Globe og Mail og CBC, arrangerte Madeleine Drohan media-verksteder i Zambia, Tanzania, Kenya og andre steder, sponset av den kanadiske ambassaden, utenrikstjenesten og utenriksdepartementet (hun underviste i journalistisk etikk!).

«En av de beste canadiske utenrikskorrespondentene på 1970-tallet», Jack Cahill, drøfter noen måter diplomater forholder seg til journalister i boka If You Don’t Like the War, Switch the Damn Thing Off! «Den canadiske regjeringen», skrev den tidligere reporteren for Toronto Star, «kan være velvillig innstilt mot utenlandskorrespondenter hvis det synes de er pålitelige. Jeg hadde to pass, et for generelle formål og et for vanskelige land.»

I hva som kanskje gjenspeiler hans nasjonalisme, beskriver Cahill kanadiske diplomater som «mer pålitelige» enn deres kolleger sør for grensen. Han kritiserer sine amerikanske kolleger: «Det hersker imidlertid liten tvil om at enkelte amerikanske utenlandskorrespondenter nesten er helt avhengige av sine ambassader, og dermed indirekte av CIA, for sin informasjon. Det er jo, når det kommer til stykket, en naturlig ting å bli tiltrukket av sannheten som forklart av ens egne landsmenn på ambassaden, på offisielle orienteringer og på cocktailfester. Det er denne informasjonen, med dens amerikanske syn på verden, som til slutt fyller mye av Canadas og den vestlige verdens redaksjoner.»

Jay beskrev sin erfaring på ambassaden i Caracas, for det meste for å sette et søkelys på Canadas langvarige fiendtlighet mot regjeringene til Hugo Chavez og Nicolas Maduro. Men hans historie bidrar også til å forklare de dominerende medienes tilpasning til Ottawas press for regimeendring i Venezuela i dag.

Latin-Amerika-korrespondent for Globe and Mail, Stephanie Nolen, for eksempel, skryter av Canadas siste ambassadør til Venezuela. Hun beskriver Ben Rowswell som «allment respektert av venezuelanere mens han var der». Nolen gjentvitret nylig Rowswell: «Kuppet skjedde i juli 2017 da Maduro suspenderte grunnloven. Spørsmålet er nå hvordan man fyller tomrommet – ved å støtte presidenten som bruker makt til å forbli sittende etter at hans periode utløper, eller lederen for Venezuelas siste gjenstående demokratisk valgte forsamling?» Rowswell er sitert i minst et halvt dusin ganger i Globe og Mail om Venezuela i de siste par ukene.

Diplomaters innflytelse over internasjonale korrespondenter er en måte den utenrikspolitiske eliten former diskusjonen om canadisk utenrikspolitikk.Med velvillig tillatelse fra Yves Engler. Han er en canadisk aktivist og forfatter, bl.a av Left, Right: Marching to the Beat of Imperial Canada og Canada in Haiti: Waging War on the Poor Majority.

kilde https://midtifleisen.wordpress.com

Comments: 0

Your email address will not be published. Required fields are marked with *

*

code